Et annerledes studieår

Året 2020 er et år vi sent kommer til å glemme. Mange gikk inn i året med høye forventinger til hva som skulle skje. 2020 var det første året i et nytt tiår, og mange, meg selv inkludert, var veldig spent. De første månedene startet helt greit for oss som bor i Norge, men vi kunne alle lese i nyhetene at det var et skremmende virus som dominerte hverdagen mange andre steder i verden. I februar fikk vi beskjeden om at det første koronavirustilfellet i Norge var et faktum.

Månedene som fulgte dette var tunge for hele befolkningen, og den positive og innholdsrike hverdagen jeg hadde sett for meg, skulle nå bli dominert av forelesninger over nett, avstand til mennesker man er glad i, og ikke minst munnbind hvor enn man går. Jeg tror at jeg, i likhet med veldig mange andre studenter, ikke hadde sett for meg seriøsiteten av covid-19. Vi måtte nå i stor grad studere hjemmefra, og omtrent alt av undervisning foregikk over nettstedet Zoom. Mine planlagte rutiner med jobb, skole og det sosiale liv var nå blitt totalt forandret, og det merkes på både kroppen og i hodet. Motivasjonen var aldri oppe slik den skulle være. Da jeg sto overfor valget om å kunne se forelesninger i reprise akkurat når jeg ville, tenkte jeg opprinnelig at dette var en drømmesituasjon. Sannheten var at jeg sjeldent hadde motivasjonen til å se forelesninger i ettertid, og det endte med at jeg etter hvert hang etter på forelesningene. Resultatet av dette igjen, var enda mindre motivasjon og struktur.

Da covid-19 kom til Norge, var et av resultatene at mange enten ble permittert eller mistet jobben helt. Jeg jobber i Coop Mega, og lite visste jeg at jobben min skulle være viktigere enn noen gang. Jeg har vært så heldig at jeg har fått beholde jobben min, og jeg har jobbet på helt lik måte som tidligere, om ikke mer. Dette er jeg veldig takknemlig for ettersom min personlige økonomi er sterkt preget av inntekten min. Jeg bor i et kollektiv med to andre, og studentlånet mitt er ikke nok å leve på i en hel måned.

Jeg har altså hatt en nogen lunde tung tid under denne pandemien, men jeg kan se for meg hvordan hverdagen til studenter som har begynt sitt første år på skolen har vært de siste månedene. Det sosiale livet man har er nemlig en svært stor faktor for hvordan resten av studentlivet er. I min situasjon er det slik at jeg allerede er fra Oslo, og har familie og venner i nærheten av meg til enhver gitt tid. I tillegg har jeg en kjæreste som passer på meg når ting ikke er like bra som det helst bør være. Familie, venner og kjæreste er derimot ikke en selvfølge for studenter. Mange kommer fra andre byer for å studere, og er kanskje avhengig av å skaffe seg venner gjennom skolen og i disse tider er ikke det lett. Fadderuken på skolen ble strengt kuttet ned på som følge av smittevern og restriksjoner. Resultatet av dette kan jeg tenke meg var at mange satt igjen etter fadderuken uten å egentlig kunne kalle noen av de man har møtt for venner. De fikk møte sine klassekamerater i en uke, før de uken etter kun kunne se dem gjennom en liten rute over Zoom.

Denne pandemien som fortsatt preger verden, har altså også brøytet sin egen vei i vårt eget lille land. Hverdagen er ulik hva den noen gang har vært, og det er mange som har det vanskelig. Sett fra en annen side, tror jeg vi kan ta mye læring ut av situasjonen vi befinner oss i. Menneskene rundt oss, og hverdagens rutiner er ikke noe vi må ta for gitt. Vi bør være takknemlige for at vi bor i et land hvor dette viruset ikke tar livet av like mange som det gjør i andre land. Norges befolkning står hver dag på for at vi til slutt kan returnere til en normal hverdag. Leger over hele verden har nå endelig fått utviklet en vaksine, og vaksineringen er i gang i Norge. Så det er altså håp for fremtiden, og jeg tror vi alle gleder oss til pandemien ikke lenger er like destruerende.

-Herman